Jakobsbakken i Nordlys. Bjørn Svendsen

Det finnes én grunn til at jeg overlever vinteren i Nord: Sulis

Sulis bør komme på resept for vinterdeprimerte nordlenninger.

18. januar 2021

Fritid

Av: Therese K. Berger // Prosjektleder i Bodø i vinden

Jeg bør kanskje være forsiktig med å utpeke en favoritt-vinterdestinasjon. Det finnes tross alt mange rundt Bodø. Junkerdalen er høyt elsket for de som liker å kjøre snøskuter og Valnesfjord er perfekt for langrennsløperen. Misvær er kjent for å ha den beste Alpinbakken og Beiarn er favoritten til de som liker å gå i fjellet. Men det er bare ett sted som har gjort at jeg jubler når snøen faller og at jeg knapt legger merke tid at det ikke er dagslys i en måned: Sulitjelma.

Jeg husker første gangen jeg i voksen alder besøkte Sulis. Mannen min hadde overtalt meg til å være med på telttur, midtvinters, i 15 minusgrader. Jeg var på ingen måte noen hardbarka friluftsperson, og det var ikke han heller. Vi var derimot begge glad i en real utfordring. Med alt for tunge sekker, smørefrie langrennski og tre nummer for store skisko, startet vi turen fra Jakobsbakken. Jeg tror vi kom oss bare så vidt forbi bebyggelsen i det gamle gruvesamfunnet før vi bestemte oss for at vi hadde gått langt nok og satte opp teltet.
Turen var fin. Eller, jeg tror i hvertfall det. Det var mørkt da vi kom, det var mørkt mens vi satte opp teltet og det var pinadø mørkt da vi dro dagen etter. Men vi overlevde natta og vi hadde kommet oss ut av huset, til tross for mørketid og femten minus.

Og det er nettopp den der greia der, komme seg ut av huset på vinteren, som har gjort at Sulis har blitt mitt lys i mørketida. Mange år etter teltturen, utfordret mannen min meg på nytt. Til Valentinsdagen kom han hjem med et snowboard kjøpt på loppemarked. «På tide å teste alpinbakken i Sulis» sa han, og så kastet vi det vi hadde av utstyr i bilen og kjørte til fjells.

Undertegnede i Fjellandsbyen en nydelig vinterdag.

Det ble mildt sagt suksess. I en hel vinter kjørte vi nærmest hver helg til Fjellandsbyen for å stå på brett. Vi var der når bakken åpnet og vi dro ikke hjem før den stengte. På magisk vis hadde jeg gått i fra å ha surfjes fra november til mars, til å ha like mye entusiasme for vinteren som en tilskuer på 5-mila i vinter-ol. Stemninga ved bakken var noe helt annet enn den man finner bak kontorpulten i byen en januardag. Folk hadde roser i kinnene, fargerike uteklær og smilte fra øre til øre når det kom nysnø. Det var bare en ting å gjøre – investere i campingvogn og spikertelt på stedet.

Jeg er på ingen måte alene om å ha utpekt Sulis som mitt vinterparadis. Nylig kåret VG Sulis som et av Norges 10 beste «hemmelige» hytteområder. Tilgangen på milevis med skiløyper i verdensklasse, har lokket skilandslaget til å ha samlinger i Jakobsbakken flere år på rad. I tillegg lokker Kobberløpet verdenseliten i langrenn og hundrevis av andre skiløpere hvert eneste år. Sulis har gått i fra å være et litt trist nedlagt gruvesamfunn til å bli et sentrum for vinterturisme i Nord. De driftige grunderene som har sett potensialet i stedet har mikset historie med moderne tilbud, og deres entusiasme har gitt sjel til stedet.

Nummer 143, Martin Johnsrud Sundby på Kobberløpet. Svein Spjelkavik

Når jeg skriver dette har jeg akkurat kommet inn etter en liten skitur i Jakobsbakken. På vei hjem serverte himmelen et lysshow jeg knapt har sett maken til. Bak Suliskongen ble himmelen malt i orange, gult og rosa, og da mørket falt, kom nordlyset frem. Mer enn det trenger jeg ikke for å kåre vinteren til en av mine fire favorittårstider. Så før du går til legen for å be om antidepressiva for å få bukt med vinterdepresjonen din, prøv en tur til Sulis.