Kan vi få i pose og sekk, takk?

Da jeg og mannen min flyttet fra nord for å bo i Oslo hadde vi ikke sett for oss at vi på noe tidspunkt skulle flytte hjem igjen. Men så satt vi plutselig der med to små barn og begynte å tenke på om livet kunne være bedre i Bodø.

26. februar 2021

Bo

Av Therese Forn // Prosjektleder i Bodø i vinden

Ønsket om et roligere tempo, kortere avstander, tettere og nærmere kontakt med familien var de tingene som veide tyngst i beslutningen om å flytte hjem. Men skulle vi virkelig forlate gode jobber, nære venner og vårt elskede Grünerløkka, til fordel for Bodø? Virkelig? Vi tenkte at så lenge vi hadde en retrettmulighet, så var det verdt å prøve.

Pulserende byliv med barn // privat

Vi flyttet hjem på absolutt helt feil tid på året. November.. Rett inn i heftig mørketid. En mørketid som vi hadde glemt, eller kanskje fortrengt etter mange år borte. Overgangen fra Oslo til Bodø ble stor, større enn vi hadde forventet. Og det tok tid, veldig lang tid, å komme seg inn, finne sin plass, føle seg hjemme. Vinteren ble lang, tung og mørk. Hvordan i all verden skulle vi trives her? Hva skulle vi gjøre? Hvor skulle vi møte nye folk? Hadde vi tatt det riktige valget? Vi følte oss rett og slett litt lurt av den idylliske påstanden om det å flytte hjem. Kanskje vi bare skulle pakke sakene våre å dra tilbake til Oslo? Sørpå skinte sola, vennene våre satt på uteservering, dro på teater, søndagsmarked. Her satt vi i mørke, stormtunge Bodø.

Vi er ikke de som elsker tur, fjell og skog. Vi er de som liker å traske i parken, ta en kaffe på et kaffebrenneri, se på folk, kjenne «pulsen». Møte venner over en lengre lunsj på en søt, liten restaurant. Vi passet ikke helt inn her, vi kjedet oss. Og det så innmari mye. Fra et høyt pulserende tempo i Oslo til stille og rolige Bodø. Den ble kvass, skikkelig kvass. Løsningen ble at vi brukte hver anledning til å reise ned til Oslo, både jobb og privat. I løpet av det første året i Bodø hadde Ivar 56 turer til Oslo, jeg hadde 21.

Vendepunktet

Endelig kom den etterlengtete våren og vi bestemte oss for at vi ikke kunne sitte her å sutre over egen tilværelse og trivsel. Det måtte skje en endring, og den burde komme kjapt. Men hvor skulle vi begynne? Hvor skulle vi hente nye impulser, bli kjent med nye folk? Sett uten ifra kan Bodø til tider virke lukket og stille. Hvor var de unge folka? Hvor gjemte alle seg?

Vi tok saken i egne hender, og vips ble Bodø2040 født – et nettverk for unge mennesker i byen. Endelig kunne vi kjenne sola varme oss i nakken igjen. Iveren og motivasjonen boblet til å kanskje gjøre hverdagen og livene våre i Bodø så god som overhodet mulig. Vi samlet en gjeng, både kjente og ukjente. Vi gikk til innkjøp av D-vitamin, skaffet barnevakt, kjøpte nye tursko (det kunne vel ikke skade, vi kunne i alle fall være god på utstyr?) og domenet bodo2040.no. Nå skulle vi ut å møte Bodø med nye øyne.

Arrangement med Bodø2040 // Marthe Mølstre

Bodø2040 ble på mange måter et vendepunkt for oss. Vi fikk arrangere og delta på akkurat det vi savnet med Oslo. Vi fikk spise god mat, drikke litt bobler, møte nye folk, dele erfaringer og høre historier fra flinke og inspirerende mennesker. En perfekt kombinasjon. Det virket som vi ikke var alene om savnet av en felles møteplass for unge voksne i Bodø. På få uker hadde vi vokst til langt over 100 medlemmer. Arrangementene var fullbooket, etterspørselen var stor, like stor som entusiasmen i gjengen bak. Med omtrent ingen midler, fikk vi gjennomført flere suksessfulle arrangementer i løpet av det første året. For en fantastisk idé som ble til over middagsbordet i den mørkeste mørketiden.

Når jeg nå ser tilbake, tre år etter vi flyttet hjem, er jeg glad det tok litt tid med å finne sin plass og trives sånn på ordentlig. Det ga oss muligheten til å tenke nytt og annerledes, til å trø ut av komfortsonen, ta nye retninger og valg. For første gang kjente jeg det var godt å komme hjem til Bodø etter en helg i Oslo. Det var en god følelse.

Friheten fra å bo i leilighet i Oslo til dette // privat

Vi lærte at til syvende og sist handler det om hvilken innstilling man har. Livet trenger å gi oss en liten påminnelse om at det er i motbakker det går oppover. Senk skuldrene, pust, og løft haka opp og frem. Med litt egeninnsats er det fullt mulig å få i både pose og sekk.

PS… Aldri glem at nordlendinger trenger D-vitamin hele året!